Da vi i 1998 startet med Kjelvikspillet som unge idealister, var det generelt lite oppmerksomhet rundt det faktum at Kjelvik var en samisk husmannsplass. Vi lette allerede da etter den samiske identiteten til Kjelvik, men på det tidspunktet var vi ikke i stand til å finne de riktige kildene og informasjonen. Mye har skjedd siden den gang. Vi har med samiske aktører og vi ser på det som en viktig oppgave å bygge kapasitet i samisk kunst- og kulturfelt.
I Kjelvik fantes synlige og usynlige krefter, som påvirket menneskenes hverdag på godt og vondt, som stállo og luhták, skrømt og underjordiske. De var overalt, til for bare noen tiår siden. Vi vet at folket som bodde i Kjelvik forholdt seg praktisk og pragmatisk til disse kreftene. De tok sine forholdsregler: De varslet før de kastet ut vaskevannet, og de satte stål over stalldøra, som seg hør og bør. Det var ingen motsetning mellom å være på god fot med de underjordiske og det å være kristen. Vi som er voksne i dag husker godt det litt fjerne blikket til en oldefar da han fortale om den gangen han møtte huldra. Eller alvoret i stemmen når bestemor sa at vi måtte passe oss for nordlyset.
I vår hverdag, og i vår historie, har det samiske perspektivet ikke vært spesifisert samisk. Mytene, folketroen og sagnene har blandet seg med uttrykk og fortellinger som har kommet fra andre steder, med folket langs kysten, som reiste ut i verden, og som fikk besøk fra verden. Vi finner for eksempel noen av de samme mytene her hos oss, som i Irland. Også i andre land i Europa kjenner vi igjen fortellingene vi hører her hjemme. Vi er en del av verden, slik også våre foreldre og besteforeldre var det.
I alt dette fletter samiske sagn og myter seg usynlig inn i den folketroen som kommer til, og blir en felles kulturhistorie. I dette har vi funnet utgangspunktet til ei ny forestilling, og funnet karakterer, situasjoner og en ny historie som løfter disse skapningene og kreftene inn i vår tid.
Gruppen med barn og unge som jobber med dette i Kjelvikspillet over flere år, får denne delen av vår immaterielle kulturarv «under huden», de blir nært kjent med den, og får et forhold til den som sitter i kroppen, som et fysisk minne, direkte knyttet til området og landskapet rundt husmannsplassen Kjelvik.
For at dette universet skal være mest mulig autentisk, har Kamilla Sajetz Mathisen samlet materiale om skapningene og historiene som finnes i og rundt Kjelvik. Ut fra dette materialet har vi laget publikasjonen «Fámo» (krefter) om skapningene og fenomenene fra folketroen i området. Denne baserer seg på tilgjengelige skriftlige og muntlige kilder, og beskriver skapningene i et samtidsperspektiv på lulesamisk og norsk.
I prosessen har vi rådført oss med Árran Lulesamisk senter, og etter råd fra dem ble forsker og sosialantropolog Marit Myrvoll, som satt i Sannhets- og forsoningskommisjonen, vår konsulent på åndelig virkelighetsforståelse.
Publikasjonen Fámo ble lansert i mai 2024 på Stormen samiske senter i Bodø, i samarbeid med Nordlandsmuseet og Bodø 2024. Den skal følge Kjelvikspillet i årene som kommer, og danner grunnlaget for manusarbeidet og fortellingens univers.
I Sannhets- og forsoningskommisjonens forslag til tiltak, er kultur nevnt spesielt som en av pilarene for å imøtekomme forsoningsarbeidet. I Nordland er det fem samiske språk og kulturer, hvorav tre av disse er marginale og to må revitaliseres fullstendig. Det er en stor oppgave for fellesskapet å bidra inn i arbeidet med å styrke alle de samiske kulturene, på nettopp disse kulturenes premisser. En krevende og nødvendig øvelse for oss alle.
